Dark Souls 2 sender spillere til det dystre riket Drangleic, en forfallen verden sterkt preget av glemsel og forbannelse. I rollen som en «Hollow» må spilleren søke etter en kur mot et forbannet rike som er truet med å gå i oppløsning.
Historien utvikler seg gradvis gjennom møter med ulike karakterer og utforsking av omgivelsene. Dark Souls II utforsker temaer som tap, håp og den menneskelige naturen. Det er opp til spilleren å avdekke den komplekse historien samtidig som du utforsker verdenen.
Spillets mest markante kjennetegn inkluderer et brutalt utfordrende kampsystem og mangel på klar veiledning. Spillerne må praktisere tålmodighet, være ekstremt observante og utvise taktisk dyktighet for å overleve møtene med fiender og bosser. Døden i Dark Souls 2 er uunngåelig, men hvert feiltrinn du tar gir verdifull erfaring og innsikt som kan brukes til å overvinne de utfordringene som venter.
Som i alle Dark Souls-spillene fra FromSoftware, er multiplayer en integrert del av opplevelsen, og spillere kan samarbeide for å takle utfordringer eller invadere andre spilleres verdener for å utfordre dem til en kamp der kun én spiller står igjen.
Dark Souls 2 ble lansert i 2014 til PC, Playstation og Xbox. Den eneste spillkonsollen som ikke har dette tilgjengelig enda er Nintendo Switch. Senere kom også Dark Souls 2 i ny utgave, kalt Scholars of the First Sin.
Det å fullføre Dark Souls 2 førte tålmodigheten min bak lyset.
Dark Souls 2 har en stor mangel
Dark Souls 2 er den andre installasjonen fra FromSoftware i “Souls”-serien. Lansert i 2014, og regissert av Tomohiro Shiuya sammen med Yui Tanimura, er denne utgaven betydelig annerledes enn forgjengeren. Det er et navn som mangler i dette forsøket på å toppe det originale Dark Souls. Hidetaka Miyazaki var nemlig med i Demon’s Souls, Dark Souls, Dark Souls 3, og Elden Ring. Og grunnen til at han ikke var med å regissere Dark Souls 2 var fordi han var opptatt med å stå for to andre prosjekter på den samme tiden. Prosjektene han holdt på med var Artorias of the Abyss, og Bloodborne.
LES OGSÅ: Dark Souls: En brutal reise gjennom dødens rike.
For de som har vært innom alle disse titlene, er det et ord man kan forbinde med dette navnet. Kvalitet. Dark Souls 2 er så annerledes fra de andre utgavene, at dette kan nesten kvalifiseres som et “Soulslike”-spill. Jeg banner kanskje i den hellige Dark Souls-kirken når jeg sier disse ordene, men det er slik jeg føler det. Den uutholdelige reisen gjennom Dark Souls 2 var hensynsløs, men på en helt annen måte enn den forrige.
Jeg ble tvunget til å gå gjennom dette irriterende forsøket på et spill, og endelig kan det skrytes at denne også er overvunnet. Kompisen min som vanligvis er ved min side blodnektet på Dark Souls 2, og jeg kan ikke si annet enn at jeg forstår det. Med hånden på hjertet kan jeg ærlig innrømme at det er den dårligste i rekka i Dark Souls serien. Jeg hadde det også mye moro, men det var noen få ting som trakk ned mer enn annet.
La oss snakke om hvorfor, samt skryte av de tingene som er gjort riktig.
En annerledes introduksjon i Dark Souls 2
Forgjengeren, for min del hadde en veldig god introduksjon i både hvordan spillet fungerte. Samtidig hadde det en litt mer naturlig progresjonslinje enn det vi blir møtt med i etterkommeren. Spillet starter helt ok, og fører deg rett inn i litt historie. Plusspoeng her, det er noe jeg liker.
Etter du er ferdig med å høre på de gamle frøknene blir du kastet rett inn i en poengløs tutorial, dette er Dark Souls, ikke et “vanlig” spill. En ny funksjon i etterkommeren er fakler, også poengløst spør du meg. Det låser kanskje opp noe ekstra content, men det å løpe rundt for å finne alle og så få et item jeg aldri skal bruke fordi jeg bare bruker skjold og sverd, er bare bortkastet tid.
LES OGSÅ: Shadow of the Erdtree, Elden Rings nyeste expansion er muligens lekket.
Når tutorial er ferdig og du kommer til det som virker som en reisehub med noe smått av NPC-er, og senere det du finner ut av er hovedpersonen i spillet, blir du rådvill. Hvor skal jeg nå? Hva skal jeg nå? Skal jeg bare velge en vei?
Ja, du skal bare velge en vei. Noen av de er mer jævlige enn de andre, men de finner du ut av på veien. Og selvfølgelig valgte jeg den mest nådeløse av dem alle; «No Man’s Wharf.» Her tilbrakte jeg muligens de fem første timene på å dø, om igjen og om igjen. Det var da jeg tenkte at Dark Souls 2 burde kanskje ikke være så vanskelig, la meg prøve en annen vei. Senere viste det seg at dette skulle være lurt, for vanskelighetsgraden gikk betraktelig ned etter det valget.
Starterområdet i Dark Souls 2, kalt «Majula,» er irriterende og forvirrende. Forgjengeren hadde «Firelink Shrine,» men det var på ingen måte så forvirrende som Majula er.
En reise med for mange veier og distraksjoner
Dark Souls var på ingen måte en liten reise, men den var spikret sammen på riktig måte. Dark Souls 2 derimot, var en vanskelig vei hvor man lett farer seg vill. Det var ofte jeg gikk i konstant sirkel, og måtte ty til en guide. Er det virkelig slik et spill skal designes? Hvor mesteparten av spilltiden din vil være det å prøve å finne frem til riktig progresjonslinje? Jeg liker det ikke. Dark Souls, og Elden Ring ga mer mening, og så langt gjør Dark Souls 3 det også.
Etter du har kommet deg sjanglende gjennom No Man’s Wharf, Forest of the Fallen Giants, og Shaded Woods, kan du nå begynne å føle på at du har spillet under nogenlunde kontroll. Fiendene blir lettere, våpnene dine blir sterkere, og du begynner å mestre de irriterende kampmønstrene. Og igjen gjenstår det å prøve å finne frem til riktig progresjonslinje. Et mønster begynner å formes her. In internet we trust, er et ordtak jeg ofte sier til meg selv under spillingen av Dark Souls 2, og det er irriterende at det skal være sånn.
LES OGSÅ: Den dagen Dark Souls kunne skade PCen din.
Oppdraget i Dark Souls 2, er også som Dark Souls. Du må skaffe deg en Great Soul fra fire forskjellige bosser, og tenne et Primal Bonfire etter du har bekjempet hver og en. Og et lite notat til nye spillere her, pass på å brenne Sublime Bone Dust i et bonfire, ikke vent til siste boss med å gjøre dette, ops. Gjør du dette, oppå det å finne ut av at du også må ha et par ekstra ting, er veien til siste boss åpen hvor du må bekjempe Nashandra.
Det jeg prøver å si er at, hvis du har tenkt til å spille gjennom Dark Souls 2, kommer du mest sannsynlig aldri til å bli ferdig før det har minimum gått 100 timer med spilletid. Spillet er en labyrint sendt fra helvette, og jeg har mine tvil på at det spillet her hadde solgt bra om det ikke var for jobben hele Dark Souls 2 samfunnet har gjort sammen. Å kunne søke opp hvor en skulle gå, eller hva en skulle lete etter føltes litt skittent ut i starten, men det var noe jeg ble vant med ganske fort.
Spillmekanikkene i Dark Souls 2
Spillmekanikkene i Dark Souls 2 er meget likt som i forgjengeren, bortsett fra et par veldig viktige ting. Du må rulle, og eller hoppe bakover for å komme deg vekk fra fiendens angrep. Du kan slå og blokkere med skjold, skyte med pil og bue eller armbrøst, eller skade fiendene dine med magi. Sistnevnte frasto jeg også fra i denne runden.
Men her kommer vrien, her kommer de to tingene som kanskje irriterer meg mest over Dark Souls 2. Det er den forbanna rullemekanikken, og det er den forbanna slå-mekanikken til fiendene. Aktivering og deaktivering av hitboxes/kollisjoner er også forandret på, irriterende.
For i den første Dark Souls, kunne man slå fiender under deres animasjon, og klarte du å time det slik at din animasjon ble ferdig, og du endte opp med å skade fiendene først så tok du ikke skade. Det er aldeles ikke greia i Dark Souls 2. Slår du fiendene dine her, og de har startet en animasjonssyklus, tar du skade, uansett hvor kort det er siden den har startet. Det vil si at vanskelighetsgraden har nettopp hoppet opp fra 5, til 10. Du spiller nå ufrivillig på hard mode, og du kommer slite ræva av deg med det systemet her til siste slutt.
Annet enn det er det lite å legge til. Du får noen nye items og litt mer utstyr å kose deg med, ellers er det som jeg allerede har sagt, ganske likt som i forgjengeren. Du får souls av fiender og bruker det til å gå opp i level, eller å kjøpe andre godsaker med som du blir sterkere av. Husk å kjøpe deg en Silvercat Ring fra katta i Majula før du prøver å hoppe ned i brønnen!
Dark Souls 2 «DLC»-helvete
Som i Dark Souls, har også etterkommeren fått seg noen kraftige DLC. men skal jeg være ærlig her så gadd jeg ikke. Jeg prøvde meg på Brume Tower i Crown of the Old Iron King utvidelsespakken, men når jeg kom til siste boss fikk jeg bare trynet mitt smadret uansett hvilken taktikk jeg prøvde meg på.
Og det er ikke bare DLC bossene som er uspiselige, du har også et par versjoner av Smelter Demon. Den bossen kan du bare hoppe og drite i. Jeg googlet meg til kjente strategier på hvordan du skulle overvinne den jævelen, og alle guides sa det samme. Ikke prøv engang, vent til NG+ med dette. Hva er vitsen da??
Så resultatet ble bare at jeg skippet alle typer DLC, jeg orker ikke mer idioti rundt bosser som ikke skal bli bekjempet før du er i runde nummer to.
Konklusjon
Dark Souls 2 er et av de spillene som er på kanten til å bli en verdig spilleopplevelse. Det er nesten der, men det er noen ting som gjør at det ramler rett ned i søla. Ulikt den første Dark Souls, var jeg tvunget til å gå gjennom den prøvelsen her alene. Det i seg selv er helt greit nok, men det hadde nok vært mye mer gøy å dele opplevelsen med noen, men ikke nok til å tilgi Dark Souls 2 for dens mangler.
LES OGSÅ: Lords of the Fallen er den beste «Soulslike» vi har sett på lenge.
PvP og summons var litt merkelig lagt opp, kontra forgjengeren hvor det føltes naturlig. Det tok lang tid før jeg fikk has på såpesteinen, noe som gjør det mindre co-op vennlig. Stort minuspoeng her kontra Dark Souls, Dark Souls 3 og Elden Ring. Hadde progresjonslinjen vært litt mer naturlig satt opp, hadde jeg kanskje fått tak i den litt tidligere. Jeg kommer ikke til å klandre meg selv her for at jeg ikke fant den tidligere.
Når jeg var rundt 90% ferdig med spillet, fikk jeg en følelse som jeg sjeldent får. “Kan ikke det spillet her bare bli ferdig snart?” Jeg var lei, irritert, og begynte rett og slett å kjede meg. Det var en million bosser som var valgfrie hvor jeg hadde store problemer med å skille de. Hva var det jeg ikke trengte, og hva var nødvendig. Det virker bare litt som fyllmasse, for du får jo ikke noe spesielt fra de. Igjen, det var rett og slett litt irriterende.
Hvis jeg skal sammenligne det med alt annet i Dark Souls-serien, er dette det jeg kan avslutte med; kampsystemene er dårlig satt opp og hitboxes/kollisjon er enda dårligere. Grafikken føles ut som det er fra FromSoftware og er fra et Dark Souls-spill, men er også litt merkelig. Animasjonene føles mer stive og uraffinerte, samt systemet de bruker til meny og leveling føles helt på trynet.
Dark Souls 2 er noe av det vanskeligste jeg har brynet meg på, og jeg gir den opplevelsen, samt historie, karakterer, level og fiende-design, en klar 10/10. Men hvis jeg skal gi karakter til hvordan de valgte å gå vekk fra systemene som allerede var nermest perfekt i Dark Souls, gir jeg de en soleklar stryk.
LES OGSÅ: Topp 10 Beste Spill vi forventer blir store i 2024.
Dette spillet var elendig, og jeg kommer aldri til å installere det igjen, men jeg er glad for at jeg kan si at jeg fullførte det alene. Det var vanskelig som faen, og jeg angrer ikke på at jeg spilte det, for det var også en fantastisk opplevelse som jeg aldri vil glemme.
Det beste til Gaming
Gaming headset: Test av de 5 beste på markedet (2024)
Gaming mus: Test av de beste på markedet (2024)
Gaming tastatur: Test av de 5 beste på markedet (2024)
