Om du har spilt Darkest Dungeon så vet du ganske greit hva denne tittelen omhandler. Et Roguelike rollespill sluppet av Red Hook Studios først i Januar 2016 med kraftfulle gotiske temaer, groteske undertoner rett og slett et realt horrorshow uten like. Dette spillet er definitivt noe for seg selv.
Som nummer en er også nummer to et utfordrende turn-based RPG spill som vil teste klokskapen din mot formidable fiender, vanskelige bosser og quests bakt inn i skrekk og gru.
Oppgaven din i hovedsak vil være å sammensy et team som du mener er best til å takle den ødelagte og døende verden du skal ut i. Du vil ta fysisk samt mental skade, pådra deg sykdommer og utvikle nye ferdigheter underveis i kampene mot dine fiender. I Darkest Dungeon II er kampsystemet fått seg en overhaul med nye mekanikker og skills du må lære deg.
Prepare to Descend into Madness: The team behind Darkest Dungeon Unleashes a Terrifying Sequel with Unimaginable Horrors!
-Darkest Dungeon II
Darkest Dungeon II ut av early access
Da Darkest Dungeon kom ut i early access 2015, og sluppet senere i 2016 kom det som et lyn fra åpen himmel. De skapte et stressfylt system bakt inn i hva man kan kalle en setting tatt ut fra Lovecraft universet. Lyddesign som ikke ligner noe annet, en narrator som gir utrolig god atmosfære og musikk fra utrolige komponister. Og som andre har nevnt, dette gjorde spillet til en instant classic som skulle være veldig vanskelig å slå. Darkest Dungeon II gir meg en ny lyst til å fortsette denne galskapen nok en gang.
Det som fanger meg mest ved dette spillet er universet, grafikken og horror aspektet. Det blandede 2D inn i 3D grafikken samt forandringene som er gjort med forholdet du har med de andre er nå midpunktet i spillets stress system sett tilbake på hva som var i Darkest Dungeon.
Se på dette spillet som noe nytt, ikke sammenlign det her med forgjengeren. Darkest Dungeon II er det som kalles for litt mer roguelite enn forgjengeren. I enern måtte du ut på en milevis lang campaign hvor du ble halshogd om du gjorde noe feil, mens her så er det litt mer tilgivelig, litt mer “roguelite”, litt mer casual? Her blir det litt mer små runs for oppgraderinger om du feiler gang på gang, noe som er en varm velkomst for de som ikke spiller på alt på hardmode.
Nydelige karakterer i Darkest Dungeon II
Karakterene føles litt mer levende ut i oppfølgeren enn det forgjengeren gjorde. Det føles ikke ut som om de er en del av maskinen, men heller mer noe som er i live og har sin egen historie, mer individuelle. Her kan karakterene dine bli venner og uvenner gjennom en playthrough, blir dere uvenner så har du et realt problem. Gjennom hver gang du starter et game så blir omtrent alt som å starte på scratch, dette er litt irriterende men allikevel så skaper det en form for utfordring. Du kan ta med deg noen av oppgraderingene over til neste game, men det er omtrent det.
På vei mot “The Mountain” så har verden allerede falt, og å dra tilbake til fjellet er eneste måte å reversere feiltrinnene til den som kom før deg. Du har totalt fem kapitler som leder deg dit, men det er variasjoner mellom regionene. Kapitlene kalles “Confessions”, og ved hver confession trengs det mer progresjon gjennom de forskjellige regionene. Og går du videre til et nytt område, jo flere sjanser er det for at du og teamet ditt feiler, så her må du velge om du skal videre eller dra tilbake til en tidligere confession for å booste teamet litt mer.
Hvert steg du tar i dette spillet må du planlegge litt, er du for ambisiøs ender du opp med å tråkke meget feil. Vær litt realistisk samtidig som du er modig så kommer du en del lenger enn hvis du bare er modig. Som med mye annet, balanse gjør seg godt. Går du får mer mastery points når laget ditt er nede for telling eller tar sjansen på litt ekstra rewards fra bossene? Det må du velge med omhu, og det er det som gjør spillet gøy, nervepirrende gøy faktisk!
I Darkest Dungeon II har de fjernet det jeg irriterte meg mest med enern, Permadeath. Her kan du nå få lov til å miste karakterene dine uten at du konstant må tenke og bekymre deg for at du mister de permanent. Dette betyr ikke at du bare kan valse inn i alt uansett, vær forsiktig og tenk godt fremover. Karakterene dine dør fremdeles men blir sendt tilbake til deg hvis du feiler en ekspedisjon. Og om du klarer en ekspedisjon får du muligheten til litt upgrades med det man kaller “Candles”. Her får du oppgradere Stagecoachen din, altså kjøretøyet, items og permanente boosts til karakterene dine. Skill oppgraderingene til karakterene dine er permanente.
Darkest Dungeon II er rett og slett et mesterverk. Med mye sterke farger, gode kontraster og smart bruk av grafikk så popper dette veldig godt samt er det en fryd å se på. Oppgraderingene gjort fra forgjengeren er virkelig noe for seg selv. Sprite stilen og animasjonene gjør alt mer levende når en sitter boltet foran skjermen. Design av lyd må absolutt hylles her, på alle kanter. Her blir det så intenst at adrenalinet kickes i gang under stress, så beinkaldt at gåsehuden står og når du blir banket på så kjennes det nesten i huden.
Konklusjon
Både Darkest Dungeon en og to er ikke de enkleste spillene i verden, men spør du meg er det verdt å få med seg denne opplevelsen disse to byr på, ikke er det triple-A dyrt heller. Men de som ønsker en utfordring og litt hard RNG finner fort ut at disse to er en av de beste og mest unike Roguelike spillene som finnes. Replayability av disse spillene er ganske fantastisk og du kan synke en god del timer inn i det her uten at det mister sjarmen sin, ulikt fra mange andre spill.