Dune II er et spill som var en stor del av barndommen til mange av oss, og ga et så direkte utslag i dagens spill at det å ikke skrive om det hadde vært en skam.
Historien om gaming begynner å strekke seg noen år nå, det er spill som har vært populære og tatt verden med storm, samt det har vært spill som har druknet i stillheten. I dag skal vi ikke ta for oss de som ble ignorert, men heller et som satte dype spor i historien.
Dune II ble en umiddelbar klassiker
Selvom Dune II ikke var det første RTS-Spillet som kom, faktisk ikke i nærheten av det heller. Men det var det spillet som skapte størst suksess ut av alle de første, kom RTS-eraen. Grafikken var enestående, cutscenes var som tatt ut av en annen verden og gameplay var helt fenomenalt. Det å kunne kontrollere små figurer som hadde forskjellige oppgaver, lage små hærer for å bekjempe fienden sin, hva mer kunne en be om på denne tiden?
Dune II var perfekt i alle aspekter, og førte med seg en RTS hype uten like. Den massive suksessen ga lys til andre etterkommere, og titler som WarCraft: Orcs and Humans (1994), Command and Conquer (1995), Age of Empires (1997), StarCraft (1998), og mange mange fler, fikk stjele en bit av denne RTS-Kaken.
Westwood Studios på sitt beste
Dune II tar for seg et univers skrevet av Frank Herbert, men spillet i seg selv er basert på David Lynch sitt film-mesterverk, sluppet i 1984. Spillets plot, om du er kjent med Dune universet, handler selvfølgelig om å få tak i det høyst verdifulle dopet, melange, mer kjent som “the spice”.
Det eneste stedet du finner “the spice” på, er den farlige planeten Arrakis. Herskeren av House Carrino har tatt kontroll over planeten for å sanke så mye av dette verdifulle dopet for å komme seg ut av økonomisk trøbbel som er skapt av en familiær internkonflikt.
Kontrollen er dog ikke direkte, men heller en lovnad til House Atreides, Harkonnen og non-canon Ordos om hvem som skal få sitt herredømme over planeten. Kampen om hvem av disse som leverer mest “spice” til Emperor Fredrick IV av House Carrino vil avgjøre planetens herredømme.
Dune II kunne være meget komplisert om dette var ditt første møte med RTS-sjangeren. Det å ha riktig strategi for å vinne mot fiendene i et slikt spill kan være ganske overveldende for en som er nybegynner. Men det å vinne var kun et spørsmål om tid, her trengte du bare mengdetrening.
Diverse strategier man klarte å sette sammen kunne nå også deles med vennene dine rundt deg, her ble det snart hard konkurranse om hvem som klarte å vinne raskest. Kanskje dette var oldtidens “speedrunning”? Uansett var dette veldig gøy.
Dune II har gameplay vi alle kjenner i RTS
I Dune II må du som i alle andre RTS, sjonglere mellom diverse oppgaver. Men i dette spillet er det i hovedsak hærføring og sanking av ressurser, også med litt basebygging, jo mer ressurser du har jo større hær kan du få. Som kommandør styrer du en av de tre vi tidligere snakket om, Atreides, Harkonnen eller Ordos. Du sanker spice med harvester kjøretøyet ditt og konverterer dette om til credits i et spice-refinery.
Credits du samler i Dune II bruker du selvfølgelig til å lage militærstyrkene dine. Kartet starter som fog of war, men jo mer du utforsker dette jo mindre blir fog, og slik som i andre nyere type RTS så forsvinner ikke muligheten din til å se hva som beveger seg på kartet når du ikke har units plassert der.
Men det er ikke bare de andre fiendenes styrker du slåss mot, her finnes det også de evig digre sand-markene som sluker det de kommer over, med mindre du befinner deg på området som er laget av stein, her er du trygg, for øyeblikket…
For å kunne bygge må du kun bygge på områder laget av stein eller dine selvlagde sementplater. Dune II har en funksjon i spillet hvor bygningene dine tar gradvis skade, men om du holder deg til disse to når du bygger så vil du spare mye i reparasjonskostnader, samt også få beskyttelse fra markene, da de ikke kan bevege seg på andre områder enn sand.
Som far til andre RTS etter Dune er det et tech system med diverse oppgraderinger, det å klare vanskeligere missions vil også låse opp høyere tier av tech, som du kan ta med deg til andre brett igjen. Dette er for eksempel for House Harkonnen: Devastator Tanks, som har høyere armor og “mounted guns”. For Atreides er det en Sonic Tank som knuser alt med lydteknologi, og for Ordos er det Deviator, en tanks som spesialiserer seg innenfor nervegass som gjør at fiendene blir dine å kontrollere i en kort periode.
Kronen på verket, dog noe som kanskje burde blitt introdusert i litt tidligere maps er det å kunne bygge “superweapons”. Dette får du i end-game og er en ganske morsom liten sak du kan bruke for å totalt utradere fiendene dine.
Global Suksess for Westwood
I følge Westwood Studios nådde de 250.000 enheter solgt på verdensbasis innen november 1996. Det høres kanskje ikke så mye ut, men hvis en ganger dette med de få hundre kronene det kostet for oss å kjøpe, så blir det litt allikevel.
Diverse PC-Magasiner priset dette spillet opp og ned og kalte det en “Skinnende Juvel uten like”, og “Trolig den beste grafikken og lyd-designet vi noen sinne har sett”. Om du vil spille dette spillet er du nødt til å være en liten pc-wizard, for oppgaven i seg selv vil ikke bli lett. En liten ting å merke seg her er at Dune II ikke var til spillkonsoll, men kun til PC.
Westwood Studios fortsatte det gode arbeidet i RTS-sjangeren sammen med Intelligent Games og utga en rekke andre godsaker, slik som Dune 2000, nå med multiplayer funksjon, og Comand and Conquer serien. – Disse spillene i seg har en lang historie, og fortjener ikke annet enn en dedikert artikkel om seg selv.
Har du ikke prøvd disse titlene, samt alle andre nevnt i artikkelen, anbefaler vi dette på det sterkeste. Her er det timesvis med prima spillhistorie å få med seg.
Det beste til Gaming
Gaming headset: Test av de 5 beste på markedet (2024)
Gaming mus: Test av de beste på markedet (2024)
Gaming tastatur: Test av de 5 beste på markedet (2024)
